Denne ukens frem fra "glemselen" er årets nest siste, fordi vi har planlagt å ha en julekalender med diverse innhold i adventstiden.

Ukens bidrag kommer fra Jon Pihl, og her kan du lese hva han har å fortelle

Navn: Jon Pihl

Medlem i 8. Skien fra: 1979 til: still going strong

Beste speiderminne:

Det er jo forferdelig vanskelig å velge ut bare en av opplevelsene en har hatt i løpet av alle disse årene, så derfor kommer det her en slags to på topp liste, hvor disse er på en delt førsteplass

Et av de aller, aller beste minnene jeg har fra tiden min i 8. skien er Landsleiren på Skaugum i 1989 (trykker du på det Skaugum, får du se den offisielle leirsangvideoen fra 89). På denne leiren reiste vi en gjeng med rovere for å bistå de andre lederne fra gruppa vår og hjelpe til der det måtte være behov for våre tjenester. Vi sa også ja, da vi ble forespurt om vi kunne være med på å hjelpe til med å arrangere haik, noe vi egentlig ikke viste hva innebar, men det skulle vi finne ut, og det til gangs.

Vi, altså Knut, Eirik og undertegnede skulle reise innover til Skaugum en dag før resten av gruppa, sammen med Odd Morten og Jens Gunne, for å sette opp telt ol. Odd Morten stilte med bil til å transportere utstyret med, nemlig den gamle Haugland & Lund bilen. Dette var en liten lastebil, med skap og tre seter foran. Hmmmmm vi var jo fem stykker som skulle innover, og denne kabalen ble løst på følgende måte: Odd Morten var sjåfør og måtte kjøre, hvorfor Eirik og Knut havnet i de to andre forsetene er fortsatt en godt bevart hemmelighet, men da blei det altså Jens Gunne og meg som endte opp baki “kassa” sammen med leirutstyret. Denne turen glemmes ei med det første. De eneste lyspunktene på E18 innover var når “gjøken” tittet frem og det ikke kunne luftes. For de som ikke vet hva “gjøken” er, kan jeg fortelle at i “gamledager” var Jens Gunne en skikkelig luring (noe han ennå er), som med jevne mellomrom spurte om vi hadde hørt “gjøken”. Hvis man da svarte nei, slapp han alltid en liten fis han hadde på lur.

Resten av leieren hadde vi tenkt å bare “daffe” rundt som små maktsyke lederspirer, da vi nesten nettopp hadde gått over i roverlaget. Denne planen funket greit i en dag, før vi ble gjort oppmerksomme på hva vi i forkant hadde sagt ja til, nemlig haiken. Vi møtte opp på et infomøte, og da gikk lyset opp for meg i alle fall. Vi skulle bemanne en post på Sollihøgda skole, som var en av endepostene for haikeruten. Her skulle vi påse at det kom busser nok til å frakte alle de som endte haiken her, tilbake til leirområdet på Skaugum.

Vi ble busset ut til posten og rigget oss til i skolegården, like ved riksveien. Heldigvis var vi en meget sammensveiset gjeng, som fant hverandre meget underholdene på denne tiden. Plutselig dukket det opp en faktor vi ikke hadde regnet med, nemlig en radiomann, som vi var blitt lovet på forhånd. Det viste seg at denne radiomannen, var en ung fremadstormende kvinne fra Oslos beste vestkant. Dette kom jo som et sjokk på oss, og vi ble regelrett “satt ut”. Sånn i ettertid kan jeg vel også tenke meg hvordan hun reagerte på oss tre, som var ikledd en habitt som ville fått de mest hardbarkede geriljasoldater til å se ut som guttepjokker i matrosdress på 17.mai. For det var lissom litt av “greia” i roverlaget på denne tiden at turklærne bestod av noe som kan betraktes som filler med kamuflasje farge på. Da trenger dere ikke så veldig mye fantasi for å skjønne at radiokvinnen, som var iført nikkers og fjellanorakk, kanskje ikke følte seg helt hjemme hun heller og det er ikke til å stikke under en stol at det blei litt kulturkollisjon fra første stund av. Da hun attpåtil bestemte at vi måtte ha ertestuing til karbonadene, var vi like i nærheten av bristepunktet, for å si det med pene ord. Ting jenket seg heldigvis til utover kvelden, slik at resten av dagene ikke ble fullt så intense, men faktisk på grensen til småharmoniske, i hvert fall på denne fronten.

Den dagen vi ventet de første patruljene inn, fikk vi høre over radioen at all haikematen patruljene var blitt sendt ut med, var fordervet. Altså mange tusen speidere var sendt ut i marka med fordervet mat, noe de virkelig bar preg av når de nådde posten vår. Her skulle de jo uansett bare gå på bussene, og bli fraktet tilbake til leieren, tenker nok du nå. Så enkelt var det nok dessverre ikke nei. Vi fikk inn noe som vi anslo til å være ca. 35 – 40 patruljer eller ca. 300 – 350 speidere, som var rimelig utsultet og lettere irritable, men vi manglet busser, fordi det hadde oppstått en misforståelse. Så satt vi der da med en kjempegjeng med “sinnaspeidere” og ikke en eneste buss. Jeg har aldri hverken før eller siden følt meg så lettet som da vi fikk øye på bussene som strømmet til for å fjerne folket fra posten vår.

Dagen etter trodde vi jo at alt var tatt hånd om og at det ikke kom til å skje noe denne dagen, FEIL igjen. Denne dagen dukket det opp 15 – 20 busser, men ikke en eneste speider å putte inn i de på mange, mange timer, og da kan dere jo tro at bussjåførene var meget begeistret.
Da vi omsider kom tilbake til leieren, etter alle disse fadesene, hadde vi virkelig “mannet” oss opp. Vi reiste sporenstreks opp til haikeadministrasjonen for å virkelig “gi dem inn”. Tre råbarske rovere fra 8. Skien, med kaktuser under armene og oppbrettede skjorteermer, stormet inn på kontoret, hvor vi ble møtt av en skikkelig mild, hyggelig og imøtekommende speidertype som gav oss en jakke med Skaugum 89 logo på og en helt fantastisk lommelykt med batterier i, som takk for innsatsen, hvorpå han lurte på hva det gjaldt. Da med ett var alt det vonde og trasige glemt og alt var rosenrødt i våre hoder, vi hadde jo tross alt FÅTT ei jakke og en lommelykt.

Jakka har jeg ennå, og selv om den ikke passer, skal den ikke under noen omstendigheter kastes, da denne har meget stor affeksjonsverdi for undertegnede.

Det var det ene av de to minnene jeg vil trekke frem, det andre er av nyere dato, for det var i 2010 at roverlaget arrangerte en helt fantastisk jazztur.

Ja du leste riktig, roverlaget arrangerte nemlig en jazztur i 2010. Etter massivt press fra flere av lagets medlemmer, gikk lagledelsen omsider med på å arrangere en såkalt jazztur til Lundseter, da det viste seg nemlig at flere av lagets medlemmer syslet litt med forskjellige instrumenter på fritiden. De fleste redegjorde på forhånd at de kun var som amatører å regne, allerede da burde jo noen skjønt tegningen om hvor hen dette bar i vei, noe vi altså ikke gjorde.

Vel, fredagen da vi skulle møtes på hytta kom, og det regelrett strømmet på med rovere, som hadde instrumenter med som en viktig del av bagasjen. Blant annet dukket det opp to elektriske varianter også, en bassgitar og en vanlig elgitar med en dertil egnet fuzzpedal.
Plutselig fikk noen det veldig travelt med å “rigge” senen inne på hovedhytta, fyre opp aggregatet slik at strømforsyningen var i orden, og plugge inn utstyret.

Så smalt det, og en “lydvegg” overøste oss med noe jeg vil gjette går inn under musikksjangeren “very, very black metal”. Her kan man jammen si at det ble spilt på alle strenger ja. Jeg kan med hånden på hjertet si at resten av denne kvelden nok dessverre fikk band som: Rammstein og Enslaved, til å høres ut som litt sjenerte sølvgutter. Det var en salig blanding av akustiske og elektriske gitarer, bassgitar, triangel, munnspill og til sist men ikke minst en ellevill Odberg, som virkelig slo seg løs på medbrakte rytmepinner.

Til de av dere som tror at denne kvelden var som balsam for ørene våre, kan jeg bare si at piggtråd var et mer riktig ord å bruke. Etter hvert som kvelden gikk, begynte nesten alle å bli litt “lei” av denne alternative jazz greia, og trakk derfor ut i det fri eller inn på stallen, hvor støyen var på et betraktelig lavere nivå. Men den “harde kjernen” holdt ut til langt over midnatt, og var dagen etter meget fornøyde med “happeningen”, til tross for gnagsår i øregangene. Noen vil gjerne gjenta suksessen ved en senere anledning, noe lagledelsen ikke har tatt stilling til på det nuværende tidspunkt. Uansett, det er slike ting det blir gode minner som brenner seg fast i hukommelsen av.

Morsomste speiderminne

Det er jo også på sin plass i en slik spalte å ta frem det morsomste speiderminne, selv om det ikke er lett. Her er det jo sikkert titusen episoder å ta frem, som for eksempel: en gang vi greide å “trekke” opp Espen Bentsen til det maksimale på kretsens juleavslutning for rovere, gnister, hvorpå han ikke greide å slutte å le. Dette resulterte i at han, i noens øyne “saboterte” resten av kvelden, ved å fnise og le uansett hva som ble sagt.

En annen episode som er friskt i minne er fra kretsleieren på Tyri i 83, da en av speiderne i nabotroppen fikk buksevann. Det viser seg imidlertid i ettertid at denne typen er far til to av våre nåværende medlemmer. Hmmm dette utdyper vi ikke mer.

Den ultimate humoristiske episoden for min del fant allikevel sted på Trollheimen, på en patruljetur. Vi var jo en kreativ gjeng på den tiden, og fant derfor på kreative ting. En av tingene var å ta sot fra ovnen, smøre godt ut i hendene, for så å overføre dette i ansiktet på førstemann som sovnet. Ikke så veldig pent gjort kanskje, men desto mer moro, pluss at det forsvant med litt vann og såpe, noe vi selvfølgelig hadde med til enhver tid. Et av medlemmene i undertegnedes patrulje var utstyrt med en fantastisk lys hår manke. Faktisk var denne hårmanken så lys at den var på grensen til hvit. Gutten med manken, som forøvrig lignet Smørbukk på en prikk, var på en av de mange patruljeturene så uheldig å sovne først, og da var det denne etter hvert så berømte noen, som øynet en sjanse til å “sote” ansiktet hans. Som sagt tidligere, ikke pent, men dog så morsomt. Synet av noe som lignet mest på en av de svarteste "Smørbukkene" fra lengst inne i Afrika, med nesten kritthvitt hår og tenner kommer jeg aldri til å glemme. Den dag i dag tenker jeg på dette synet hvis hverdagen er trist og grå, og det får meg alltid i godt humør igjen.  

Jeg håper og tror at speidingen fortsatt vil bringe mange fine og uforglemmelige stunder for mange, i årene som kommer også. Neste fredag kommer altså sesongens siste frem fra "glemselen". Hvem den er fra og når vi kommer tilbake, får vi svar på etterhvert.

God helg

jp