18

18. Spor 3 er egentlig untatt fra offentligheten, men......

Enda en luke med fysiske spor etter 8. Skien speidergruppe, og ikke noe "hva som helst" eller. Men først

Det har seg nemlig slik at midt oppe i kalenderforberedelsene, får vi plutselig tilbud om å låne noe som har vært savnet i lengre tid, hytteboka fra Olaugtjern. Kunne det stemme, at vi kunne få låne denne "sagnomsuste" mystiske boken de fleste har hørt om, men kun et fåtall har lest i. Dette tilbudet kunne vi ikke si nei til. Betingelsene for å låne boka var enkle: den skulle tilbake i samme stand som den ble lånt ut i, vi fikk KUN lov til å avfotografere sider fra boken og at hvor den blir bevart skulle fortsatt være untatt fra offentligheten. Da vi lovet på "tro og ære" at det ble sånn, fikk vi kvittert ut boka og lånt den i noen dager.

Her er et bilde av hytta

Vi beklager at ikke dette er "prima" kvalitet, men satser på at det er lesbart også vil vi på forhånd advare mot løssluppen bruk av tobakk, som var mer "i tiden" dengang da og sikkert "ett og annet" stygt ord, men sånn er det nå

Her er forsidene

Ja det er nesten utrolig å se hvilke kreativitet som fikk sin "utfoldelse" i disse hyttebøkene og hvilke fantastiske tekster som er skrevet. Flotte illustrasjoner, tegninger bilder og "you name it" Det er også fantastisk nå i ettertid å se aktiviteten rundt og på hytta, til tross for at den ligger bak Skrehelle. 

Det var et strengt "reol regime" på Olaugtjern

 

Noen "nyere" medlemmer fikk også oppleve hytta

Bra med fisk var det også

    

Noe "klipp & lim" ble det visst også

Og fantasifulle tegninger av lagets medlemmer

             

Vi "slenger" også med "frem fra glemselen" saken om Olaugtjern her:

Olaugtjenn

Langt, langt oppe i traktene mellom vestre Skrehelle og Skrehelle, ligger der et lite, mørkt og langstrakt vann som heter Olaugtjenn. I den nordre enden av dette lille mørke vannet, hvor vinden alltid suser, ligger det ei lita “tømmerkoie” med et dertil egnet vedskjul, som også inneholdt et toalett av typen “utedass”.  Hytta, som kun består av ett rom på ca. 5 x 4 m, som for øvrig inneholdt en vedovn, køyer, benker og bord + en mikroskopisk kjøkkenkrok, ble i perioden 1990 til 2005 leid av 8. Skien, med det formålet å fungere som roverhytte.

  
Adkomsten til hytta ble alltid sett på som en utfordring, og alle veier opp ble prøvd. Fra Solvika viste det seg å være en ganske mye lenger enn en fin tur, så derfor ble bare denne veien brukt en gang. Høgli viste seg også å være et stykke unna, selv om det ikke så “så langt” ut på kartet. Veien fra Setertjenn og Venstøptjenn ble kun brukt de to helgene i året hvor bommene til Løvenskiold stod oppe, og da betyr jo det bare at vi brukte Fjelldalen som utgangspunkt. Ruten fra Fjelldalen var ganske slak ca. 1,5 kilometer inn. Denne strekningen var sjeldent problematisk, men det som alltid møtte oss etter disse 1500 meterne var det verre med. Her steg faktisk stien “rett til himmels”, noe som til tider kunne by på STORE utfordringer, selv for de mest hardbarkede roverne fra RS Mjølner. For å imøtekomme disse utfordringene la vi alltid inn noen taktiske pauser, som etter hvert gikk over til å bli tradisjonelle. Alltid ble det skjenket opp en kaffitår “i svingen” ved de “svære trea”, og det var ikke fritt for at det ble fyret opp en rullesigarett eller to, i den anledningen.  Mange av datidens unge var faktisk så naive at de trodde at kaffi og rullerøyk hadde en positiv effekt på kondisen (ha ha jeg må le), noe alle i dag vet er det reneste sludder. Neste stopp på veien var da vi nådde toppen, hvor vi også alltid tok oss tid til å nyte utsikten over vår fantastiske hjemby, og ofte lot tankene vandre hen. Fra toppen og bort til hytta var det bare en liten “kjipp” bortover der, og imellom der, så sant vi ikke ble overrasket av tåka da.

 
Vel, det var nok om veien opp.


Hytta ble i perioder flittig brukt av lagets medlemmer, og var et yndet mål på søndagsturen, noe som gjorde at det ikke var uvanlig at det dukket opp en og annen gammel kjenning her. 
Så lenge hytta ble flittig brukt til lagturer ol., ble det også til en del episoder her oppe, og her følger noen av historiene som ble til, takket være denne hytta på det forblåste stedet:


En av lagets medlemmer hadde over en kort periode, sett for mange cowboy filmer med Clint Eastwood i hovedrollen. Dette ble veldig tydelig, da roverlaget arrangerte høsttur til Olaugtjenn. Vedkommende møtte opp og gjennomførte turen i boots og med cowboyhatt. Vel oppe på hytta ville vedkommende ta seg en sigarillo inne, noe Odd Morten, som var lagleder på denne tiden, ikke synes var en særlig god ide. Da natta endelig kom, og det var sengetid, kom overraskelse nr.2, Cowboyen hadde nemlig ikke med seg sovepose, men kun et westernpledd i ull. Da de andre roverne gikk til sengs i hver sin køye, tuslet den westerninnspirerte roveren ut, og la seg til på bakken, kun tildekket av det berømmelige pleddet. Etter kun kort tid ble det klart en ting, nemlig at cowboyene ikke holdt til i Norge en høstdag hvor kvikksølvet kryper så vidt under null, men i steder som El paso, hvor det faktisk er plussgrader, selv om natten kommer snikende. Disse faktorene gjorde western drømmen om til et mareritt for vedkommende, og det resulterte i at han måtte bite i det sure eplet, og tusle inn i varmen med pleddet under armen, og tenner som fortsatte å “hakke” en god stund. Odd Morten var blant de som fant denne opplevelsen meget fornøyelig, og vær du sikker på at han den dag i dag minner “vedkommende” på den, sånn i tilfelle han skulle ha glemt/fortrengt den.


En annen gang vi satt og funderte over livets mysterium, på lagtur, rundt bordet på hytta, skjedde det også noe helt fantastisk. To av aspirantene som var med, ville plutselig ut og ta seg en forfriskende måneskinnstur, noe vi andre ikke nektet dem da de tross alt var ungdom i sin beste alder. Etter at de hadde vært ute en liten stund, kommer den ene av aspirantene stormende inn, og ser livredd ut. Ufo Ufo nærmest roper han, og alle som en stormer vi ut. I mot oss kom et blinkende lys, og vi trodde et øyeblikk at vi fikk besøk fra en fremmed planet. Men det hele viste seg å være en artig spøk, utført av aspirantene. De hadde nemlig klatret til topps i “brattlia” vest for hytta og festet sisal fra ei furu som stod på toppen her og ned i flaggstanga foran hytta. Da vi kom ut hadde de avtalt et tegn, slik at han som befant seg på toppen, festet en blinkende lommelykt på sisalen, og slapp den, slik at den kom farende mot oss, og liknet en skikkelig ufo. Resten av denne kvelden gikk med til å høre om hvordan de hadde planlagt dette stuntet med kun enkle midler, som 270 meter sisal og en blinkende lommelykt. Det hører også med til historien at de måtte rydde opp alt tauet dagen etter, slik at vi slapp å ha dette slengende rundt.


Roverlaget Mjølner vant ved en anledning jakketuren. For de som ikke vet hva jakketuren er, var det følgende: jakketuren var et kretsarrangement, beregnet for rovere. På denne turen var det kun lov til å ha med seg det man kunne få i jakka, og det var som regel et godt stykke å gå, med innlagte poster underveis. Det roverlaget som vant denne turen, måtte arrangere året etter. (U)heldige som vi var, vant vi denne turen ved et par anledninger, og en av gangene bestemte vi at turen skulle gå fra Solvika til Fjelldalen, og da selvfølgelig med overnatting i området rundt Olaugtjenn. Det som ble glemt i planleggingsfasen, var at turen skulle arrangeres andre helgen i april, og da har ikke alltid alt snøen forsvunnet, spesielt ikke i skyggesidene fra Solvika til Vennstøptjenn. Da vi gikk opp løypa en ukes tid i forveien var det gnistrende skareføre, og turen gikk som en lek til fots. Uka etter var det fortsatt 1 meter snø, med den hadde blitt “dønn råtten” i løpet av uken, noe som igjen resulterte i at personer helt ned til 50 kilos klassen, sank nedi helt til skrittet. Vi hadde en bemannet post på Vennstøptjenn, som ventet og ventet på deltakerene. Via walkie talkis (gammeldags mobil), hadde vi som var på hytta jevnlig kontakt med postmannskapet. Det gikk mot natt og fortsatt hadde vi bare fått inn en deltaker, som vi forøvrig kalte “jogger`n fra Siljan” til overnattingen. Da de andre deltakerne omsider ankom posten ved Vennstøptjenn, viste det seg at de var utmattet og forbandet på arrangementskomiteen, som altså var Mjølner. Faktisk var de så opphisset at de nektet å gå lenger. Dette endte igjen med at de rett og slett brøyt seg inn på 3. Skien sin hytte, som ligger ved Vennstøptjenn, og tilbragte resten av natten der, og slik ble ikke Mjølner det mest populære roverlaget i by`n, kan man si. Heldigvis leger tiden alle sår, og roverombudet i kretsen gjorde opp med 3. Skien for de skadene, som skjedde denne natten.

 
En siste ting som bør nevnes, er underholdningen vi alltid fant meget tilfredsstillende, i hele perioden vi disponerte Olaugtjenn, nemlig: adjektiv historier. Kalle hopper i lyngen, Torleif synger bak hytta og Jordalf kvitrer på bilen, er eksempler på hvordan slike historier kunne høres ut. Man hadde liksom ikke vært på Olaugtjenn, hvis man ikke fikk med seg minst to slike historier pr. tur.


Vel dette var bare en brøkdel av minnene/historiene fra Olaugtjenn. Og fordi om vinden blåste ut stearinlysa inne på hytta, snøen la seg inne i køyene eller toalettpapiret på utedoen kom opp igjen med stor fart, grunnet en voldsom gjennomtrekk på dette stedet, var vi på hytta både titt og ofte i perioder og det er nok ikke “småtteri” med minner folk har fra dette stedet.

 

Det får vel holde for i dag, på gjensyn

 


Vi oppfordrer ALLE våre lesere til å sende en hyggelig julehilsen til: webmaster@8skien.no Alle julehilsner vil bli publisert ved en senere anledning i kalenderen, så nøl ikke