10

10 Jubileum :)

Dagens luke handler om en 10 års jubilant, hvem sier du?

Joda, hjemmesiden vår er 10 år i år, og hva passer vel bedre enn å "hylle" den med en egen kalenderluke den 10. desember

Det var tidlig i 2009 at det ble foreslått på et gruppeting, av to unge fremadstormende ledere, at vi skulle ha vår egen hjemmeside. Det skulle vise seg at det ikke var noe "automatikk" i at vi skulle det. Gamle venner ble uvenner, nye og gamle ledere kranglet og det ble mye utøy på noen gruppeting fremover. Den største bekymringen var nok at gruppebledet "Laboremus" skulle bli "fadet ut" etterhvert, noe det faktisk IKKE gjorde FØR redaktøren og IT. komiteen var enige om å kun bruke hjemmesiden. Den selvutnevnte IT komiteen (som fortsatt er uforandret), stod på sitt og fikk viljen sin til slutt, MOT at denne hjemmesiden SKULLE være bra og oppdatert, så da ble det http://8skien.no/ da vett`ø :). Siden den gang har hjemmesiden blitt forandret og tilpasset mobiltelefon flere ganger, og vi synes faktisk at vi har greid å holde folk oppdatert på en veldig fin måte. Vi har prøvd flere stunt, som har vist seg å bli kjempesuksesser for oss, som for eksempel:

Oppdateringer hver dag fra leire vi har vært på, selv om dette har betydd at noen må skrive noe ord om dagene, lastet opp bilder fra dagene for så å kjøre 15 - 20 minutter avgårde for å få dekning, slik at vi kan legge ting ut på nett. Alt dette da somregel ETTER at vi har hatt full dag på leiren og Kidsa har lagt seg. Vi har jo også hatt noen gjesteskribenter, som: Leirpoeten, Anja og Linn Charlotte og det er vi i allefall glade for. 

Vi hadde lenge en spalte som her: frem fra glemselen" hvor mange kjente og ukjente medlemmer forlalte litt om speidertiden sin i 8. Skien + en masse bilder 

Vi prøvde et år med "påskekrim, dette var vel med varierende hell, det blei i allefall bare en gang

Vi var nok verdens første speidergruppe som hadde julekalender på nett, og fortsatt har det. Det har jo lissom blitt en tradisjon

Vi oppdateren også, så fort som mulig etter alle arrangementer og happeneiger vi er med på

Alle kritiske røster ble stilnet, etter at vi hadde hatt hjemmeside i ca. 3 mnd, etter dette har det faktisk bare vært "godord og skryt" og høste fra gruppens ledere

Det er vel ikke noe hemmelighet at deler av IT komiteen til tider ikke bestandig har fått dreisen på "data" og da tipper vi det oppleves på denne måten

Vi anbefaler i allefall ALLE å ta en tur innom hjemmesiden vår, og sjekke den ut, uansett hva du gjør, så slenger vi med noen legendariske greier her

Her er en "frem fra glemselen" vinterspesial

Vi har fått tak i en "bildeskatt" fra Arvid, og benytter derfor anledning til å dele de med dere der ute. Som dere sikker har sett så har ikke "frem fra glemselen" kommet med noe nytt på en stund. Årsaken til det er at DERE der ute, dvs. gamle/nye medlemmer, ledere og andre som har hatt tilknytning til gruppa ikke har sendt inn noen bidrag. Men vi prøver igjen, og håper at denne bildespesialen kan få minnene på "gli" og innspirere dere til å skrive ned feks. en god historie, et bra speiderminne, noen unike fotografier el. til: jon@8skien.no. ALT tas imot med takk :)

Vel nok mas.

Altså så har vi fått noen helt fantastiske bilder fra Arvid, og de vil vi gjerne dele med alle "der ute" i cyberspace, som titter innom hjemmesiden vår. Vi legger ut en del bilder nå, også har vi tenkt å bruke endel ved en senere anledning. 

Bildene er, som dere finner ut etterhvert, fra en tid da det var moderne og la hår og skjegg "vokse vilt" :)

God fornøyelse

Snakkas :)

Og så har vi jo hatt en påskespesial

Etter å ha vært i «dvale» en stund, grunnet akutt mangel på stoff, fant redaksjonen ut at vi ville overraske alle våre brukere med denne spesialutgaven av Frem fra glemselen. Denne utgaven er skrevet av et av våre tidligere medlemmer, som har valgt friluftsliv som levebrød, nemlig Øystein Køhn. Og for de av dere som ikke vet (finnes de mo`n tro) hvem denne «villmannen» er, har vi sakset dette fra internett sidene til Cappelen Damm:

Øystein Køhn (f. 1949) kaller seg ”villmann” med rette; siden 1984 har han vært heltidsengasjert med friluftsliv og villmark. Han holder kurs og multimedieforedrag, arrangerer turer og villmarksmesser, bygger kanoer, lager kniver, skriver bøker og artikler og redigerer tidsskrifter, og han utvikler og tester utstyr for friluftsliv … I norsk padlemiljø er han en sentral skikkelse med omfattende meritter fra konkurranser og ekspedisjoner. Han har skrevet flere padleguider, bl.a. Kanopadling i Norge (Boksenteret 1996), og en stor bok om padling, Padling (Cappelen 2000). Køhn er redaktør og produsent av Norsk Knivforenings Knivbladet.

Da skjønner vel alle at det ikke er noen «hvem som helst» som har gitt oss dette bidraget.

FREM FRA GLEMSELEN

Av Øystein Køhn

Da Speiderhytta ved Heivannet i 1969 feiret sitt 50-års jubileum i 1969, var dette en stor sak for alle speidere i daværende Skien Avdeling, som møtte mannsterke opp med bussen til Solvika og noen få privatbiler som aller nådigst var utlånt av snille fedre.
Hytta var den gang relativt dårlig utstyrt, og det blei skjenket mange gaver til jubileet for å høyne standarden. 
Den gang var det ingen vei til hytta, og eneste atkomst var stien fra Solvika, rundt Heivannet, eller med båt over vannet, og så  stien opp lia.  Nå var imidlertid alternativene få, for avdelingen hadde ingen båt, og dermed måtte man ta beina fatt.

En av gavene til jubilanten var et servise til 50 personer i porselen. Å bære dette på den til dels kronglete stien rundt vannet var vanskelig, så gode råd blei etterspurt.
Siden 6, Skien hadde en vaklevoren, kort glassfiberkano blei dette eneste alternativ, og Terje (Pihl) og undertegnede fikk i oppgave å padle hele stasen over vannet.
Vi hadde den gang liten erfaring fra padling, og bruk av vester var ukjent, men når selvsikkerheten og pågangsmotet er større enn forstanden, lar det meste seg løse.
Serviset kom i alle fall over vannet etter en noe vinglete ferd. Jeg tør ikke tenke på konsekvensen av et velt midt ute på vannet – eller nær land for den saks skyld.
Det var nok av velvillige karer til å bære det opp til hytta, så sannsynligvis finnes det fortsatt deler av et sjøbrakt servise der oppe på haugen.

Senere på dagen var det padlekonkurranse, fra vika nedenfor hytta, rundt øya og tilbake. Fortsatt uten redningsvester eller annen form for sikkerhetsutstyr.
Nå var jo teamet Pihl/Køhn allerede erfarne innen padlekunsten, så vi meldte oss sporenstreks til start i den samme stutte kanoen – i konkurranse med blant annet de flotte spantekanoene fra 3. Skien.
Det var dårlig med padleteknikk i feltet, som vinglet og sikksakket seg over vannet, kolliderte i rundingen av øya og plasket i vei etter beste evne.
Så vidt jeg husker lå vi slett ikke så galt plassert da ulykken inntraff. I overmot kastet vi oss over årene, begge på samme side (synes jeg å huske) – og dermed var veien til det våte element ganske kort. Det tok tid å svømme inn den vannfylte kanoen, i påsyn av ”hele” Skien avdeling av speidere, rovere og ulvunger – som sikkert fikk seg en velfortjent glis på vår bekostning. 
Pinlig? Nei
Morsomt? Nei
En opplevelse: Ja
At jeg senere blei konkurranse- og ekspedisjonspadler på internasjonalt nivå forteller denne lille historien lite om, men kanskje den ga et ubevisst puff i riktig retning.

Bildet viser to våte padlere (Pihl/Køhn) sammen med rovere fra blant annet 3. Skien. Karen med speiderhatten er Ragnar (Sør) Olsen, den gang meget ivrig rover fra 6. Skien og med fanklubb på Ulefoss (han var visesanger med kunstnernavnet ”Little Wizzard).
Historien dukket opp i minnet da Sigmund Hansen, som var til stede med et gammelt kamera, kom med en kopi av dette svart-hvitt bildet, som jeg har scannet inn.

Vi takker så meget for bidraget Øystein, og håper at flere «gamle» medlemmer følger ditt eksempel, merker det med: frem fra glemselen, og sender det til jon@8skien.no

Som en ekstra bonus har vi i redaksjon lagt med disse flotte bildene fra speidertiden til Øystein

      

På gjensyn

Vi hadde jo selvfølgelig en om vår viktigste inntektskilde, som vi desverre mistet

Denne uka handler frem fra “glemselen” om en av våre viktigste inntektskilder i moderne tid, men også et arrangement vi velger å tro det er knyttet en del minner til. Dessverre har vi ikke annet bildemateriale enn årets bilder å tilby her, men håper dere overlever til tross for dette.

Parkeringa på handelsstevnet

Like sikkert som at høsten kom, var det også at vi måtte stille opp som parkeringsvakter på handelsstevnet. Denne dugnaden har i mange år vært en av våre viktigste inntektskilder, noe som igjen har gjort sitt til at vi har hatt mulighet til å holde kontingenten på et fornuftig prisnivå.

Vel, hvem av oss, som har vært medlem i 8. Skien har ikke sprunget rundt her oppe med en pengeveske full av veksel og parkerings billetter. Før stilte vi alltid opp i speiderskjorte og skjerf, noe vi fortsatt gjør, men nå med en refleksvest over.

Før Skien kommune opparbeidet plassen med asfalt og det hele, kunne denne jobben virkelig by på utfordringer. Da var det kun gress på plassen, og alle kan vel tenke seg hvordan gress blir etter dager med regn og tusenvis av biler ut og inn. Det var til tider kun et gjørmehav ute på parkeringa, noe som gjorde at vi måtte til med firehjuls trekkere, for å dra folk ut fra plassene sine. Når det var så ille som beskrevet, ble det kjørt på flis over de verste gjørmehulla, noe undertegnede erindrer som ikke veldig effektivt. Midt oppe i dette gjørmekaoset, sprang vi speidere rundt og liksom skulle vinke folk inn på parkeringsplassen sin. Dette ble ikke alltid veldig godt mottatt, kanskje ikke så rart når man ble vinket ut i de verste gjørmehulla i milevis omkrets. Det brøy ikke vi oss stort om, vi skulle bare ha biler inn vi, og tjene penger til gruppa, selv om det til tider nesten ble forsøkt å ha to i høyda.

Som regel var det ikke før FULLT skiltet kom opp, at stresset begynte. Da var alle ute og telte ledige plasser, og en stakkar måtte stå ved innkjøringen og sende inn det antallet vi hadde plass til. Det er ikke fritt for at noen følte seg veldig viktige der de sprang rundt med walkie talkie, speiderskjorte og det hele. Det huskes vel spesielt en episode godt. Det var den gangen da en eller annen vi ikke kjente til, satt hjemme med sin egen walki talkie, hadde funnet vår kanal for så å finne det meget underholdene å fortelle at det var 23 ledige plasser, da det egentlig bare var 13. Jeg mener å huske at det gikk “ei kule varmt” denne kvelden, før vi fant ut at noen “drev gjøn” med oss. Sånn i ettertid kan man vel kalle det en vellykket “ joke”J

En annen ting som vi også fant utfordrende før, var å plassere bilene riktig fra starten av, slik at vi fikk utnyttet plassen best mulig. Mange har nok også vage minner om at det ikke alltid var like lett å være 11 – 12 år, og skulle få bilene inn der det var planlagt at de skulle stå. Undertegnede mener i alle fall at han kan huske en gang eller to som ting har gått litt på tverka til å begynne med, slik at kaoset var komplett etter kun kort tid.

Kjeft er en annen ting vi også har blitt overøst med på disse dagene. Som sagt tidligere var ikke alle like fornøyde med å parkere i et søle høl, noe vi kanskje kan forstå. Det som er helt fantastisk at “alle” som krever å få stå på handikap plassene, akkurat denne dagen har “glemt” parkeringskortet sitt hjemme, bruker energi på å gi oss en hel masse kjeft, istedenfor å bare huske og vise frem kortet. Dette problemet har nok alltid og vil nok alltid dukke opp.

FULLT skiltet er også en ting som er og alltid har vært gjenstand for mye kjeft. Dette skiltet har faktisk en misjon, og for de som ikke vet det: FULLT betyr at vi ikke har plasser igjen.

I gamle dager var det i alle fall en utfordring vi slapp, nemlig alle de som skal trene på Elexia eller handle på Spar. Det har blitt slik at Spar disponerer plassene foran butikken sin, noe som er helt ok for oss, og noe vi alltid prøver å ta hensyn til. Dessverre er vi ikke utstyrt med løgndetektor, eller innehar ikke overmenneskelige evner, som gjør at vi ser på folk at de overhodet ikke vil støtte en frivillig organisasjon, som driver med ulønnet barne og ungdomsarbeid i nærmiljøet, med 30 kr, men mye heller fortelle en liten løgn og parkere på plassen foran butikken, for så å gå på handelsstevnet. I en periode spurte vi hver og enkelt bilfører om de skulle på handelsstevnet, trene eller på Spar og handle, noe som resulterte i noen voldsomme skyllebøtter fra ledelsen i handelsstevnet, fordi det til tider ble tilløp til kødannelser ute i veien.

Frem til for noen år siden var alltid belønningen for en gjennomført vakt en gratis inngangsbillett til handelsstevnet, noe som virkelig var rosinen i pølsa. Man var som regel ikke så rent lite stolt da man fikk denne i hånden, ikke pølsa med rosin altså, men gratisbilletten. Da var alt av kjeft, verkende rygg/føtter og alle de andre forferdelige tinga glemt, og man kunne komme inn til herligheten, og ikke bare se og høre den der “inne”. Nå er også gratisbillettene en svunnen tid. I en periode fikk vi tilbud fra handelsstevnet om å kjøpe billetter, men fikk vel litt bakoversveis da vi ble fakturer for bare voksenbilletter, da ca. 75 % av billettene vi gav ut var til speidere, altså barn mellom 11 og 16 år. Det hører med til historien at vi etter hvert fikk refundert de pengene vi skulle etter denne glippen.

Åsså var det bua da. Den lille arbeidsbrakka som alltid er tilstede. Her inne telles det penger og billetter til den store gullmedaljen. Det stables i høyden og telles igjen. Alltid er det og har det vært noen som veksler internt, eller bare låner litt av sidemannen, noe som igjen gjør at personellet i bua går helt i stå, men det er som regel i orden igjen når det blir telt opp til slutt.

Inn i bua kommer og går det speidere, ledere, rovere og foreldre til en hver tid. Stort sett er det for å veksle eller få nye billetter, men til tider er det bare for å “hvile hue” litt eller bare for å være litt sosiale. Veldig ofte er det her en må gå på “leiting” hvis det begynner å bli tynt i rekkene ute på parkeringen, og da finner man som regel brusdrikkende folk som alltid spør: “å mye har vi fått inn i da`a?” og/eller “å mye har vi fått inn te`sammen`a?”

De siste åra har også foreldrene stilt opp og gjort en fantastisk jobb her oppe. Faktisk så er det noen som går så langt som å si at de synes dette er en helt grei dugnad og at det til og med er morsomt til tider.

Vel da var også årets parkering unnagjort, og alle som møtte gjorde en heroisk innsats denne dagen, for det var nemlig nytt av året at vi bare hadde en dag. Det har seg nemlig slik at handelsstevnet i skivende stund, bare har vært en fem dagers affære, noe som igjen gjør at vi mister fire dager, og selvfølgelig inntjeningen vi ellers ville hatt på disse dagene. Dette er grunnen til at vi må prøve å gå nye veier for å “tjene inn” det tapte, slik at vi fortsatt skal kunne tilby en billig fritidsaktivitet til barn og unge, slik at de har muligheten til å få de samme gode opplevelsene som vi kan lese om i denne spalten. Så hvis du ikke har parkert hos oss i år, og føler at du ikke har fått støttet speiderene, fortvil ikke. Du har fortsatt muligheten. Hvordan? Jo bare sjekk ut støttemedlem linken på forsiden av hjemmesiden vår

Neste fredag er det duket for en “gammel” speider igjen. Hvem sier du? Følg med

 Vi hadde en om besøkene fra det store utland

Besøk fra England

Englandturene er nok noe som alle husker veldig godt fra speidertiden sin i 8. skien, men det har faktisk også hendt at vi har fått besøk av disse “eksotiske” engelskmennene. I løpet av speidertiden til undertegnede skjedde dette to ganger, nemlig i 1987 da de var med på kretsleir på Tyri og i 1991 da vi arrangerte en gruppeleir sammen med 1st/2nd parkeston i Kilebygda.

Her kan du faktisk se et unikt filmklipp fra 1991, da de satte kursen mot Norge, Skien og Kilebygda, ser du noen kjente tro?
Det som var “vanlig” prosedyre disse gangene var en uke på leir, og resten av tiden deres i Norge som gjester innkvartert privat hjemme hos oss. Det var dette vi gledet/gruet (stryk det som ikke passer) oss til. Jeg husker dette ble fordelt på forhånd, slik at man viste hvem som skulle hvor. Allerede da dette ble delt og man visste hvem som skulle til hvem, synes vi dette var meget eksotisk. Da dette var i tiden før norske hjem var i besittelse av internett, sier vel det seg selv at vi ikke var vant til navn som Garry, Andrew, Don og lignende. Nei dette var kun navn vi hadde lest om i utenriksspaltene i avisene eller sett/hørt på tv i forbindelse med de engelske tippekampene, som ble vist på NRK hver lørdag.

Det er ikke til å stikke under en stol at stemningen i bilen hjem, med to/tre engelske gutter, ble noe “trykket”, men slik var det den dagen da vi “hentet” dem, for å ta de med hjem. Da plutselig ble man veldig usikker på sin egen skoleengelsk, og det eneste man fikk stotret fram var ting som “ I am a boy” og “good day”. Aldri tror jeg veien hjem til Kallemsgate har vært lenger.
Vel hjemme ble det spurt om de ville ha noe å drikke, og til min store forundrelse svarte de enten kaffe eller te. “Kaffe eller te” tenkte jeg, dette er jo bare “guttebasser”, også ber de om “voksendrikk”. Hmmmmm….. da skjønte jeg at vi hadde fått besøk fra den store verden rett hjem i stua, og etter hvert gikk det opp for meg at det var vanlig å drikke en slik miksture med melk i, for folk i alle aldre, i det store utland. Vi drakk saft og melk, hver for seg altså, på den tiden vi.


En annen ting vi stusset over, var at disse “eksotiske” utenlandske speiderne var så fordømt høflige hele tiden.” Yes please” og “please” var ord de svarte med uansett hva man spurte om, men det viste seg etter hvert at det var slik engelske ungdommer var, noe som igjen førte til at mange mødre synes disse typene var helt topp å få på besøk. Utover dette følte vel vi at de ikke var så forskjellige fra oss.
Etter at vi hadde vært hjemme med utstyret, fått oss litt mat og kommunisert på et vis, var det dags for at vise frem den fantastiske byen vi bor i. Vi gikk sammen, en gjeng  godt blandet med norske og engelske speidere. Vi guidet dem nedover i sentrum, og la ut i det vide og det brede om ditt og datt. Viste villig frem steder som Pizzagrillen, Ibsen parken og Arkaden, som for øvrig var skiens hotteste kjøpesenter på denne tiden. Selvtilliten var på vei oppover, og etter hvert som tiden gikk, kunne man faktisk mer av det engelske språket, enn man hadde trodd på forhånd. Hvis man på denne byturen mot formodning skulle støte borti andre kjente, var det vel ikke fritt for at man følte seg en tanke “eplekjekk” der man gikk og guidet engelskmenn rundt i Skien sentrum, på deres morsmål, eller i hvert fall noe som lignet da.


På tyrileieren i 1987, var 1st/2nd parkeston det internasjonale innslaget som alle ville ha en bit av. De hadde andre speiderskjorter, merker og skjerf enn hva vi var vant til, og det ble byttet skjerf og merker over en lav sko og de ble fort et populært innslag på denne leiren.

På vår egen leir i Kilebygda i 91 hadde engelskmennene ansvaret for kiosken, noe de fikset meget bra. De hadde med seg slikkeri i mange varianter, og til hyggelige priser, noe som var veldig populært. En annen ting jeg også minnes er leirbålsunderholdningen de fremførte. Her var det fantastiske innslag med sang, musikk og bevegelser. De klappet, sang og lagde god stemning med sine utenlandske tekster om å se bjørn, synge i regnet osv.


På leiren i Kilebygda ble det også arrangert en busstur rundt i Telemark, med Sonja Huseby som guide. Denne turen var for alle, og undertegnede fikk også muligheten til å være med på denne. Det skulle vise seg å bli en meget fornøyelig tur, igjennom fylket vårt. Jeg husker spesielt godt at vi stoppet på Vemork, og ansiktsuttrykkene på våre gjester da vi ruslet på brua over juvet. Her var det nok en og annen som ikke hadde helt sansen for høyder, ja.

Noe som også var et populært innslag på denne turen, var å tappe vann som rant ned fra de store fjella i telemark, på flasker, for så å nyte dette på ferden videre nedover mot Kilebygda igjen. Vi syntes jo dette var et merkelig påfunn på denne tiden, vann på flaske hø!!!, vann hadde vi jo hjemme i springen. Nå betaler vi gladelig 31 kroner for en halvliter med Glomma vann på flaske, med et ultra kult navn som “aquazoomi”, “bobleslurp” el. Det er først da jeg skjønner hvor lang tid det tok før motene kommer fra det store utland og til oss her hjemme på berget.
Da dagene omsider var talte, og hjemreisen var nærstående for våre engelske gjester, var det ikke fritt for at det ble en tanke sørgmodig, og man gledet seg ikke til avskjeden. Man hadde jo hatt det så trivelig på tvers av “landegrenser”, språk og alt det andre som var forskjellig fra det vi var vant til.

Så reiste bussen, noen gråt, noen jublet, men alle gledet seg til neste Englandtur, da vi skulle “ned å treffe gamle kjente” igjen.

Redaksjonen har også hørt rykter om at det en gang i tiden var noe danske rovere som var på visit hos 8. Skien. Vi tar mer en gjerne imot hele historiene om hvordan det gikk da disse skulle lære å stå på ski, eller kanskje noen vet mer om osten de hadde med, og hvordan den havnet i vedskjulet på speiderhytta.

Neste fredag er det duket for “minnene” til en som var med i gruppa fra 1968 og helt frem til 1981, har du gjettet hvem?

og den aller siste vi tar med i denne settingen, er såklart gruppeleder sin "frem fra glemselen"

Dette er årets siste frem fra “glemselen”, så får vi se hva 2012 bringer. Hva er vel mer naturlig enn å la gruppelederen få det siste ordet i denne spalten, og hun har følgende å meddele:

Navn-Sissel Pihl

Vært med i 8.Skien speidergruppe siden høsten 1972 og er med ennå.

Det var en gang på høsten 1972,  at jeg var med på ett planleggingsmøte med noen ulveledere, og så skulle jeg være med LITT i speideren.
Troppsleder Jon var bare to måneder, og nå blir han førti til sommeren, så årene har gått. Men speideren har gitt meg mye, masse arbeide, men mange opplevelser, turer, møter, leirer, vennskap og minner.

Det er ikke lett å trekke fram det beste speiderminne til,  frem fra glemselen, men jeg vil skrive litt om landsleirene jeg har vært med på. 

Den første var Urban i Fredrikstad i 2001.Her var vi 15 stykker i fra troppen og Ove Gundersen, Arne Øigarden og jeg med som ledere.
Når vi ankom leiren, var det ett yrende liv av speidere rundt oss på alle kanter. Det var ett stooort område som fyltes opp med telt og lavvoer i forskjellig størrelser og farger.

Vi fikk tildelt ett lite område, rett ved bybrua i Fredrikstad. Så var det å begynne å bygge leiren vår. Det som er så unikt med speiderleir er at i løpet av en dag eller to, på ett jordet,har du bygd opp ett hjem med soveplasser, kjøkken, spisebord og benker, leirbålsplass og til å med flaggstang. Vi hadde også med ett vasketelt, som Ove brukte littt tid å sette opp. Jeg tror ikke det ble brukt noe særlig. Det var ikke det at vi ikke vaska oss, men vi dro å bada isteden. Været ble strålende denne uka, det ble så varmt at Ove og Arne måtte kjøpe seg nye blomstrete Hawaiiskjorter til badeturene. Troppen hadde aktiviteter på Gamlebyen i Fredrikstad, mens lederne så på fasilitetene i leiren og ordna leirplassen, og noen fikk en liten tuppelur innimellom.

Det var store mattelt, kino, lederkro, kapell, utsalg, markedsplass og bar her. Bar Dun, het baren og her var det fullt bestandig, selvfølgelig uten alkohol, det er jo speiderleir. Dagene gikk fort, det var noe som skjedde hele tida. Og musikk hørtes over høyttalere i leiren, det var jo en Urban leir. Haiken var lagt til byen i Fredrikstad, noe som er uvanlig i speidersammenheng, Men jentene syntes dette var topp, da kunne de gå innom toalettene på kjøpesenter og kafeer. 

Toalettene på en landsleir er ett kapittel for seg. En laaaaaaang rekke med små blå plastbokser, med lange køer. De er så små at en nesten ikke får snudd seg, men handicaptoalettet er dobbelt så stort. Vi var nok litt handikapet noen og en hver.... Det ble sene kvelder, med oppvarma restemiddager ,ungene la seg, men vi voksne måtte jo være vakter.....

Det jeg husker aller best er når Ove og Arne skulle på auksjon. Forbundet skulle selge ut gensere, t-skjorter, kopper og diverse andre ting fra lageret. Da kom de gledestrålende tilbake med gensere, t-skjorter, shortser, 100 ROSA stoffposer ti å ha kaffekjeler i og en gammel sofa.De strålte og syntes de hadde gjort ett skikkelig varp. Ungene våre solgte rosa stoffposer som luer, og det ble
nesten en ny mote. De fikk ihvertfall ekstra penger til is. 

Leibålet for alle var en opplevelse, over ti tusen speidere samlet og mye underholdning. Topp leir med mange gode minner. Jeg kjøpte en solhatt med Urban på, og når jeg bruker denne, strømmer minnene på.    

Landsleir Fri 05 på Ingelsrud.

Fire år var gått og nå var jeg klar for en ny landsleir. Denne gangen var vi 12 fra tropp og lag og mamma Anne Herlofsen og jeg med som ledere. På denne leiren var det ca.9000 deltagere og leiren ble døpt om fra Fri 05- til kø 05. 

Dette var første gang roverne i 8.Skien skulle få bo for seg selv i roverleiren. De hjalp oss å bygge opp leiren og så kunne de gå og ordne sitt eget området. Men i løpet av leiren kom de stadig innom, noen for å få seg litt mat. De skulle hente mat og koke selv, men de sov til de underligste tider og matteltet var bare oppe til bestemte tider. Så dette ble litt skjæring innimellom.


Mathentinga var også en utfordring for Anne og meg, kø i en time og lenger og når du endelig kom inn i teltet, var dagens meny tomt. Men vi fikk nok mat, selv om vi måtte lage våre egne menyer. Da var det kanskje lurt å ha med to gamle husmødre...

Leirlivet var topp, eget telt for bare oss to med nyinnkjøpte feltsenger og deilige soveposer. Når det var gått noen dager er du vant med de blå doene også. Ungene var med på mange aktiviteter, her måtte en melde seg på diverse ting, selvfølgelig kø også her. Men de fikk vært med på mange ting.

De store leirbålene var vi også med på, men noen av de minste blei litt trøtte og ville tilbake til vårt leirområdet og heller sitte rundt vårt leirbål. Derfor så vi også avslutningsfyrverkeriet fra vårt området, noe som var helt greit, for en som ikke liker dette så mye.

Ro om kvelden på en landsleir er ikke så lett. Klokka elleve var våre i seng hver kveld, mens noen naboer saga og hamra ved halv ett tida på natta. De to hønemødrene sa ifra om dette neste dag. Våre barn skulle jo være uthvilte til dagens økt....

Haiken på denne leiren skulle være en opplevelse av det å være flyktning og våre skulle være fra Afghanistan. De skulle skrive en fortelling om seg selv og familieforholda. Den var om Mulla Mikkel- leirpoeten-og hans familie. Vi måtte sensurere deler av historien
før de var klare. Det var slitsom haik, men våre hadde holdt humøret oppe og kom lettet hjem igjen og var glad de var Norske. Når speiderne var på haik var Ann og jeg på Harrytur til Sverige, med Christian i troppen og rover Jonas. Vi var ikke noen kartlesere hverken Anne eller jeg, men vi fant da Sverige. Det var ikke mer enn en halv time eller noe å kjøre, men vi tok det som en lang tur, vi kjørte feil vei først og bomma litt på retningen. Men vi fikk handla inn brus og godteri til de som var på haik.

Siste del av leiren var festival. Her var det masse aktiviteter speiderne kunne være med på. Rappellering, bruskasseklatring, pil og bue, såpesklie og gjørmebryting for å nevne noe. Så landsleirer er noe helt for seg selv. En uke går så fort og med så mange inntrykk, at en trenger flere dager etterpå hjemme til å komme tilbake til normalen . En lever nesten som i en egen verden.

Dette er noe av det jeg husker ennå  og det gjør nok de som var med også.  

I 2013 er det en ny Landsleir i Stavanger og troppen vår har lyst til å reise. Håper de får en topp opplevelse av å være på landsleir de også.

Vi takker for bidraget, og takker i samme slengen alle de andre som har bidratt med noe til denne spalten, på gjensyn.

Husk at vi i år har en helt fantastisk julekalender på nett, som er spekket med godbiter for alle og enhver, så følg med……..

DET tenker jeg holder for i dag, på gjensyn

 

 


Vi oppfordrer ALLE våre lesere til å sende en hyggelig julehilsen til: webmaster@8skien.no Alle julehilsner vil bli publisert ved en senere anledning i kalenderen, så nøl ikke