Jeg våkner til at regnet pisker mot teltduken, det er ikke lenge til flaggheis og formen er ikke akuratt på topp lengre.

Men jeg tvinger meg selv opp av posen og ut av teltet, jeg er ikke den eneste som ikke er helt i slag når jeg snur meg rundt og ser på de trøtte ansiktene som omringer meg.
Flagget skal opp men vi mangler Svendsen, vi drøyer et par minutter ekstra og han pådrar seg en ekstra oppvask i dag. Men han kommer seg til slutt ut og flagget går opp.

Vi får i oss en matbit, før vi begynner å se på dagens nye muligheter, valget ender opp på tur til Sønderborg Slott for Linn, Kaja, Jørgen, Aasen, Marte, Anja, Olav og meg. Jon holder fortet og de resterende går ut og stifter nye bekjentskaper.

De av oss som valgte å reise på byvandring får seg en flott reise inn i Sønderborgs historie gjennom tidene, best av alt er at alt pågår innendørs mens regnet slår mot de gamle vindusglassene.
Timene går fort her og vi kjenner sulten smått komme, vi velger den lange veien med utsikt tilbake til sentrum for å finne et sted for lunsj. I mellomtiden har været slått over til sol.

Olav og jeg bestemmer oss for en liten resturant for anledningen, Linn slenger seg på. Jeg får meg en grillet kyllingfilet med hinderblomst-saft til. Dette smakte aldeles nydelig der vi satt i den sjarmerende Gågaden i Sønderborg med sola skinnende over parasollene.
De resterende velger fastfood, jaja. Men tida går og vi må ta turen innom Føtex for å få en presskanne, kokmalt er et ukjent begrep på kontinentet.

Jeg losser opp med nye og spennende smaker innenfor sodavannets verden. Etter alle har fylt opp med mer digg enn nødvendig tar vi bena fatt tilbake til busstasjonen.
Bussturen hjemover går aldeles nydelig da en kan sette seg ned å hvile støvlene. Det slår meg at jeg har glemt noe Galle & Jessen til de der hjemme og hjemreisen begynner å nærme seg med sju-milssteg.

Vel hjemme så er det bare å sette igang med middagen, de ansvarlige er som forsvunnet som dugg for solen, men jeg kjeder meg så meget så jeg gir min hånd i matlagingen.
Jeg tar av meg middagen til Marte, jeg lurer på om jeg må fortsette å kokkelere med kun grønnsaker når jeg kommer hjem igjen, utfordringen til å få det godt med labert utvalg ingredienser er en velkommen fryd.

Vel, om ikke lenge kommer folk tilbake til leiren og middagen kan begynne. For de resterende er det kalkunbryst-wok kokt i tomatsaus servert med sandwichbrød.
Denne går lett ned uten negative kommentarer.

Jeg prøver å få meg en liten lur men det blåser såpass i teltet at lyden overdøver flaggstanga som deiser i bakken rett utenfor. Jeg velger å sette meg ute, godt innpakket i reinsdyrskinn og leirbålskappe.

Etter litt begynner noen å snakke om en tur på butikken, jeg slenger meg på i mangel av et bedre tidsfordriv dessuten har jeg plaget min kjære søster med ett og annet bilde av sjokoladepålegg og en loffeskive, hun bør få seg et par bokser så det blir trivelig å komme hemmat.
Vi kommer oss på butikken og igjen tømmer hyllene for digg, en kan se på utvalget i hyllene av vi er langt ifra de eneste speiderene som har oppdaget denne sjappa.

Etter en liten is i sola så begynner vi på den lange turen tilbake. Solnedgangen kommer og vi fyrer opp i bålet for kos og småprat til vi er omringet av et rolig mørke. I teltet sitter det noen speidere og spiller kort med noen smukke piger, jeg slår på lyskulene jeg kjøpte tidligere på dagen for å gi dem en ekstra stemning.
Jeg stirrer inn i bålet og nipper til en cola og tenker på hvor flott det er å være på leir til tross for at man kjenner en forkjøelse bakerst i ganen.

Det er på tide å skrive litt så jeg vrenger opp Kaizers Orchestra og slår på oljelampa, vi er på vei inn i leirens siste fulle dag.

Etter en uke på leir blir det til at en må huske tilbake til hvordan livet var i sivilisasjonen.

- Leirpoeten